Dagene går sent for tiden. Veldig sent. Mye av tiden min går med på å savne den ene spesielle som ikke lenger bor hvor jeg bor. Ikke at han noensinne var min, men jeg føler meg tom uansett, når jeg ikke lenger ser ham hver dag på skolen. Ikke at jeg noensinne egentlig kjente ham, men de gangene vi fikk blikk kontakt følte jeg at hele kroppen min bare stivnet og jeg kunne ikke puste!
Det er bare noe spesielt med denne personen, han er så utrolig vakker. Gud, som jeg savner den gutten! Noen som har opplevd noe av den samme følelsen? Jeg føler at det aldri kommer til å være noen andre enn ham, men at han heller aldri kommer til å bli min spesielle! Det er veldig frustrerende. Vertfall når jeg ikke kan får sett om det kunne vært noe der, siden han ikke engang bor på samme side av landet lenger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar